Tør jeg?

I 2006/2007 studerte jeg et år kunst og design på Høgskolen i Oslo. Det var iløpet av dette året jeg fant mitt kall her i livet, det var her jeg fant ut at illustrasjon var noe jeg kunne tenke meg å drive med på heltid. Jeg gjorde mye i løpet av det året, alt fra å sy bunad inspirert av japansk streetfashion til å lage en fiktiv utstilling med budsjett, modell og reklamekampanje. Som sagt var det iløpet av dette året jeg virkelig fikk en forkjærlighet for illustrasjon, og til eksamen våren 2007 bestemte jeg meg derfor for å skrive og illustrere en bok. Tanken var å lage en barnebok, men fordi jeg rett i forkant av eksamenen opplevde et nært dødsfall, kom jeg på idéen å skrive en bok om sorg. Det ble en lang, vanskelig og veldig utfordrende prosess, særlig fordi jeg halvveis i boka fant ut at jeg var gravid med eldstemann. Gleden over dette, og temaet for boka var på mange måter en vanskelig kombinasjon, men jeg fant etterhvert ut hvordan jeg kunne bruke dette for å få en ny dybde i boka mi.

Jeg brukte til sammen rundt tre måneder på boka mi, og i løpet av disse månedene prøvde jeg å sette meg så godt inn i temaet som mulig. Jeg møtte mye skepsis hos lærere, venner og familie, og innså også selv underveis at det var et fryktelig vanskelig tema å lage en bok om. Jeg var vanvittig redd for å tråkke noen på tærne, bite over for mye eller rett og slett bagatellisere noe som ikke var ment for å bagatelliseres. Dette til tross, jeg hadde en så klar visjon for hvordan jeg ville at boka skulle være, så etter mye lesning, filmtitting og lange samtaler med venner og familie ble jeg ferdig til slutt. Overraskelsen og gleden var stor da jeg en tidlig sommerdag logget meg på studienettet og oppdaget at jeg hadde fått en A! Jeg kunne rett og slett ikke tro det, så jeg ringte læreren sporenstreks. Hun kunne bekrefte, jeg hadde klart det umulige. Jeg hadde virkelig ikke trodd det, og da jeg i tillegg ble valgt ut til å være med i Estetisk Forums katalog for 2007 var jeg utrolig stolt.

Jeg søkte meg inn på Illustrasjonslinja på Norges Kreative Fagskole samme året, og har ikke angret et øyeblikk siden. Å kunne jobbe med noe så morsomt, utfordrende og spennende er en gave. Selv om veien til suksess er lang og hard, så er det så endeløst morsomt å se hvordan man hele tiden utvikler seg, forandrer seg og finner nye uttrykk. Når jeg leser boka mi idag, ser jeg at jeg kunne gjort mye annerledes, samtidig betyr den veldig mye for meg. Den har en historie, inneholder mange minner, og det er lagt mye kjærlighet og sene nattetimer i den.

I det siste har jeg gått og fundert på om jeg vil legge den ut til salgs på Eplabutikken min. Jeg vet ikke om jeg tør..? Hva synes dere? Er det interesse for noe slikt? Jeg ser nok mye verdi i den som andre ikke ser, og sånn sett er det litt sårbart å legge den ut til salgs. Samtidig som ingenting hadde gledet meg mer enn om den kan hjelpe noen, om den kan sette ord på noen følelser andre mennesker sitter inne med. Jeg får tenke litt til.

Tittelen er forresten hentet fra et intervju med Timbuktu, lest på en togtur til Stavanger en gang for lenge, lenge siden. Hva skal det stå på graven din når du dør? "Dans på min grav." Vakkert, synes jeg. :)