Tanker.

Det er ubegripelig det som har skjedd. I starten gråt jeg, så ble jeg nummen. Jeg følte meg helt tom. Visste ikke hva jeg skulle si eller føle. Ingen ord kan beskrive grusomheten. Så kom følelsene tilbake med ny kraft. Jeg føler sorg, sinne og avsky, men mest av alt redsel. Jeg ser på barna mine sove trygt i sengene sine og jeg gråter for de foreldrene som aldri får barna sine hjem. Jeg tenker på de som kjemper for sitt liv, de som falt, de som var hjelpesløse vitner til de grufulle tingene som skjedde på øya og i Oslo. Jeg tenker på foreldrene og familiene, og alle de andre pårørende. Jeg tenker også på familien til gjerningsmannen. Ingen kan vel sette seg inn i hvordan de har det nå.

Vi prøver å skjerme barna så godt vi kan. Derfor tok vi dem med ut og koste oss idag. Vi kjørte langt opp på Oslos tak og så utover byen vi er så glad i. Så dro vi på Teknisk Museum der de fikk løpe rundt og trykke på alt de ville. Hver dag de får lov å være barn er verdifull, vi må gjøre det vi kan for at de skal få så mange av dem som mulig. Verdens grusomhet kommer frem tidlig nok.

Det er mye som føles meningsløst akkurat nå. En blogg, hva er vel det? Hvordan kan vi sitte her og skrive om lamper, stoler og tapeter, når slike ting skjer? Likevel tror jeg det er viktig å ikke la slike hendelser hindre oss i å leve det livet vi har lyst til å leve. Norge skal være gjenkjennelig imorgen sa Støre igår. Det skal livene våre også. Så godt det lar seg gjøre. Redselen vil nok alltid være der, det trygge og gode er ikke lenger like trygt og godt. Samtidig er vi vitne til overveldende omsorg og felleskap. Overalt viser mennesker at de bryr seg og at vi står sammen om sorgen. At vi bryr oss om hverandre. Det gjør vi også her hjemme. Vi har vel sjeldent vist hvor glade vi er ihverandre som vi har gjort de to siste dagene, og jeg håper vi fortsetter slik. Vi kommer hvertfall aldri til å glemme.

Hvil i fred.